Kristian Skylstad kommenterer: 20.03.2008 17:59
Some people never go crazy, What truly horrible lives they must live
Kjære Markus
Du er en liten pygme.
Du er det. Du er det.Du er det. Du er det.Du er det. Du er det.Du er det. Du er det.Du er det.
Hvor mange ganger må jeg fortelle deg det?
Du er en liten rød rute på 2×3 cm på siden av en norsk internettside om kunstkritikk, to uker rett før påske. Og der kommer du til å forbli, hvis du ikke ved et merkeverdig mirakel og en rekke uforutsette hendelser du ikke har kontroll over, en eller annen dag blir konsulent eller «kreativ rådgiver», i et eller annet tilbakestående firma som selger bildekk i Lillestrøm og desperat trenger kreativ veiledning, for økonomisk vinning. Av grunner de ikke en gang vet selv.. Kunstfeltet trenger deg ikke og du trenger ikke kunsten. Hvorfor? Fordi du er så grundig innbakt i proletariatiske tankemønstre, basert på at hele samfunnet er bygd på instrumentelle verdier. Du forstår ikke det feltet du omtaler for faen. Ingen samfunnslag trenger mennesker som har studert fordi foreldre eller rådgivere forteller dem at de må gjøre noe med livet sitt. Det er den tankemåten som stinker av armhulene dine, Markus. Og det lukter surt.
Og hvis du fremdeles ikke ikke forstår hva jeg forsøker å forklare deg skal jeg stave det for deg
SUG KUKKEN MIN
Ned på knærne nå..
Ned på knærne.
Sånn ja. Det var bedre.
Dette er nye tider skjønner du. Når folk som meg kan fullføre en master før de er 25, ja da er punks som deg gått ut på dato. Lær deg det nye språket, kun for å kunne forstå det fra sidelinjen, Markymark. Og hvis du trenger hjelp med master oppgaven din, kan du ringe meg. Jeg gjør den bedre enn deg på fem fuckings minutter. Du er til og med fri til å fjerne alle de stygge ordene.
Skjønner du hva jeg sier?
Du er som en bleikfeit drittunge med dårlige holdninger i utkanten av Harlem. Du overlever ikke mer enn et par timer. Hvis du er heldig. For noen folk har ingenting å tape, de lever for det du driver med. Og det vil rotter som deg aldri forstå. Så kom deg vekk fra etern min før jeg spyr opp tre dager med joikaboller i det du (i fornærmelse mot Gud skaperen) kaller et ansikt.
Forstår du nå hva jeg vil fram til biatch?
Å lese innleggene dine er verre enn å stå i en heis i en eller annen kontorbygning i New York og høre tre mongoloide advokater diskutere nyjetene fra i går. Jeg får spasmer jeg ikke har opplevd siden jeg måtte lide meg igjennom Venner For Livet hver tirsdag av å lese det ignorante, mindreverdighetskompleksbaserte vrøvlet du lirer av deg.
Og tenk deg det… Jeg fyller opp kjeften din med urin bare for morro skyld.
Du vet ikke engang hva faen jeg vil fram til, og hva som er motivasjonsfaktoren min.
Og slik vil det alltid være.
Msh. K
Kristian Skylstad kommenterer: 23.03.2008 22:21
DEATH IS BIRTH INTO ANOTHER DIMENSION
For reasons of their own, Western religions do not tell much about death, but after all, death is a very serious matter for all of us just as is birth, and it seems that death should logically follow the chapter about mediums because if no one died, mediums could not try to get in touch with them. So we are going to discuss death because, no matter who we are, death is something that comes to all of us just as does birth. But, you know, death is actually birth! Let us see how that comes about.
A baby within its mother dies to that warm, comfortable life within, and reluctantly emerges into the cold, hard world without. Birth pangs (smerter)are death pangs, death to the old, birth into a new state. A person dies upon Earth and the pains of death are the pains of birth into a different state of existence. Most times death – death itself – is a quite painless process. Actually, as death approaches, Nature, in the shape of various metabolic changes, introduces a form of anaesthesia (bedøvelse) into the body system, anaesthesia which culls (samler) the actual perceptions while allowing the body reflexes to make certain movements which people think of as death pains. People actually associate pain and death, or if you prefer, death and pain, because in the majority of cases people who are grievously (alvorlig) ill die apparently in pain, but that pain, remember, is not the pain of death but the pain caused by the illness itself. Perhaps there is a cancer, something affecting body organs, grasping at nerve endings or eating them away. But let us remember that this pain is the pain of the illness, the pain of the complaint, not death itself.
Death, the actual state of transition from this world to the next, the actual state of leaving this physical body, is a painless process because of the anaesthetical properties, which come to most bodies at the moment of death. Some of us know what it is to die and to remember everything, and to come back still remembering. In the process of dying we have a body which is ailing, functions are failing. But remember this, the functions are failing, that means the ability to perceive or apperceive or to comprehend pain impulses is failing also. We know that people sometimes give an impression of pain at dying, but this again is an illusion.
The dying body is a body which has usually (except in the case of accident) reached the end of its endurance, it can go no more, the mechanism is failing, there is no longer the ability for metabolic processes to renew failing organisms. Eventually the heart stops, the breathing stops. Clinically a person is dead when no breath condenses on a mirror held before the lips; clinically and legally a person is dead when there is no longer a pulse or a heart – beat.
People do not die on the instant, however. After the heart has ceased to beat and after the lungs have ceased to pump, the brain is the next to die. The brain cannot live long without its precious supply of oxygen, but even the brain does not die instantly, it takes minutes. There have been absolutely authenticated cases where people have been beheaded, and the head, severed from the body, has been held up for public inspection. The lips have continued to move and a lip reader can distinguish the words being formed. Obviously only a lip reader can interpret what is being said because there can be no speech when the neck has been cut and the supply of air from the lungs terminated. It is the air supply going past the vocal chords, which makes the sound.
After the brain has died, after the brain is no longer capable of functioning through this lack of oxygen, the rest of the body dies slowly. Various organs die throughout a day or so. At the end of three days the body is just a lump of decomposing protoplasm, but the body does not matter, it is the immortal soul that matters – the Overself. But let us go back to the instant of clinical death.
The body in this case is lying on a bed. The breathing has stopped. A clairvoyant who is present can see a cloud like a faint mist forming above the body. It streams from the body, usually from the navel, although various people have various – outlets for the Silver Cord.
Gradually this cloud coalesces and becomes denser, its molecules are less dispersed. Gradually a shadowy shape forms above the body; as the process of death advances, the shape becomes more and more that of the body. Eventually as more organs fail, the cloud gets thicker and larger, taking at last the exact shape of the body above which it floats.
The cord, which we call the Silver Cord, connects the physical body and the astral body, for the cloud is in fact the astral body. Gradually this cord thins until at the end it withers, fades away, and parts. Only then is the body really dead, only then has the real person flown off to another life, to another stage of evolution. Once that misty figure has gone, it does not matter at all what happens to the fleshy envelope, it can be cremated or buried, it does not matter which.
It is perhaps opportune to disgress here for a moment to issue what may be construed as a warning because so many people make it difficult indeed for the newly ‘dead’ to continue to live! When a person has died that person should be left untouched for two or three days if possible. It is definitely harmful to take the dead body and prop it up in a casket (oppstive i en likkiste) in some Funeral Home (begravelses-hus) and have a lot of well – meaning people go and mutter all sorts of wonderful tributes which most times they don’t mean.
Until the Silver Cord be severed and the Golden Bowl be shattered, the astral form floating can pick up the thoughts of those who are making comments at its passing. Further, if a body be cremated in less than three days, there is often intense pain caused to the astral figure, and the pain, curiously enough, is not the pain of hot fire but of intense cold. So if you value those who have gone on before, and if you will do as you would be done by, you will whenever possible ensure that a person who has died, has three clear days in which to sever and disassociate completely from the physical body.
the picture shows the astral soaring above the dead body as the silver cord being broken - and the man is free to travel to the "holiday-worlds" - if he not of fear or ignorance stays on the earthplane as a earth-bound spirit - and can such be a sort of ghost.
But we have got to the stage where the spirit or astral form has left the body, the spirit has gone on where it meets other spirits and, of course, to each other they are quite as solid as two people on the Earth. You can only see a so – called ‘ghost’ as a transparent or semi – transparent person, because that ghost is at a higher vibration than a human in the flesh; but – and I am not making a joke of this – two ghosts are two solid people to each other just as are two ordinary humans in the flesh.
If one has a person of a different dimension, then they might possibly see humans in the flesh as ghosts, because think of this; a two – dimensional object casts a one – dimensional shadow, a three – dimensional object casts a two – dimensional shadow, but a four – dimensional object (the fourth dimension again!) casts a three – dimensional shadow, and how do you know that you, to a four – dimensional person, are not just a semi – transparent shadow?
The spirit, then, has left the body and gone on, and if it is an evolved spirit, that is if it is aware of life after death, then it can be assisted in going to what is known as the Hall of Memories where all the incidents of the past life are seen, where all mistakes are perceived and appreciated (verdsette). This, of course, according to some religions is the Day of Judgement or the Judgement Hall, but according to OUR religion – Man judges himself, and there is no sterner judge than Man judging himself.
Unfortunately it frequently happens that a person dies and he does not believe in an after – life. In that case he drifts about for some time as if in the dark, as if in some stupendous cloying black fog. He drifts about feeling more and more miserable, until at last he reallses that he is in some form of existence after all; then perhaps some early teaching will come to his aid, he may have gone to Sunday School, he may be a Christian, a Moslem, it does not matter what it is so long as he has some basic training, so long as he has some preconceived (forutfattet) idea about things, he can be helped.
Suppose a person was brought up to some branch of the Christian faith, then he may have thought forms of Heaven and Angels and all that sort of thing, but of course if he was brought up in certain parts of the East he will think of a different type of Heaven where all the pleasures of the flesh which he couldn’t satisfy while alive or rather, couldn’t satisfy while he was in a flesh body – are his for the asking.
So our man who just had a smattering of religion goes on for a time in an imaginary world peopled by thought forms which he himself has created, thought forms of angels or thought forms of beautiful maidens, depending on which part of the world he came from. It goes on for an indefinite time until at last he begins to perceive various fallacies, various errors in the surroundings. He might, for example, find that the angels’ wings are moulting, or if an Easterner he may find that certain of the beautiful maidens are not so completely beautiful as he thought! The Christian may come to the conclusion that this is not much of a Heaven where people wear brass halos, because people couldn’t be sitting on a cloud playing harps all the time dressed in their best nightshirts. So doubts creep in, doubt of the thought forms, doubt of the reality of that which is being seen. But let us take the other side.
The fellow wasn’t a very good man, he thinks of Hell, he gets all sorts of pains and aches because he has an image of old Satan prodding him in various vital spots. He has thoughts of fire, brimstone, sulphur, and all those ingredients, which would be of more use in a pharmaceutical laboratory. Again doubt creeps in, what is the purpose of all this pain, how can he be prodded so thoroughly when there is no blood, how can he have his bones broken every few minutes or so!
Gradually the doubts strengthen, gradually his spiritual mind becomes accessible to what we might term ‘social workers’ of the spirit world. At last when he is amenable to assistance they take him in hand, they clear away all the theatrical props (støtter) which the man’s imagination has built, they let him see the true reality, they let him see that the other side of death is a far, far better place than is this side (the Earth side).
Death is a very matter of fact affair, we all go through it time after time until at last we are free of the pains and tribulations of being born and dying to Earth. But remember, even when we advance to higher planes and to different forms of existence we still have 'birth' and 'dying' with which to contend, but the higher we go the more painless and the more pleasurable are these two stages in our existence.
Well, let us get back to this poor fellow who we left in the spirit world, he is probably tired of waiting for us, but the spirit world, remember, or rather the astral stage, is an intermediate stage. Some religions relate it to Paradise; there is the Earth plane, Paradise, and eventually Heaven – provided the victim doesn’t get sent to Hell first.
Our man is in the spirit world to see what sort of a mess (rot) he has made of his life. Did he leave undone those things which he should have done, did he do those things which he should not have done? If he is a normal human the answer is ‘yes’ on both counts. So he goes into the Hall of Memories to see what he did in past lives, how did he fail to learn things which he should have learned? And then – when he sees his faults and also sees his successes – he discusses with special guides – who are not Red Indians, by the way, or Ancient Chinese with long beards, but very special guides of his own type of person, own basic beliefs, etc., – people who know the problems with which he is confronted, they know what he has been through, they know how they acted in similar circumstances. They are a bit more evolved, a bit more trained, they can see what this man has to learn in much the same way as a Careers Guidance Counsellor (yrkesveileder) can tell a person how to get a certain qualification, so that he can later try for a specific appointment.
After this meeting, conditions and circumstances are picked so that the person can come back to Earth into the body of a small baby, perhaps as a male, perhaps as a female. It might disconcert (gjøre urolig) some of you, but people come to this Earth as male and then as female, it all depends on which is most applicable to the type of lesson that has to be learned. It doesn’t mean that because you are a very male male now, or an extremely feminine female, you will be the same in the next life or the life after, you might want a change of attitude, you might want to see what the other person has had to put up with.
After a person has been born time after time – they come to a state when they have to be born no more to this Earth plane, but the person living the last life on Earth almost without exception has a very hard time, a time composed of misery, suffering, poverty, misunderstanding. Anyway, misery, misunderstanding, and all kinds of suffering are, as one might say, the leavening which eventually makes a person rise up to be a good spirit instead of an indifferent human.
A person living his last life upon the Earth is often regarded (on the Earth) as one of the unluckiest people ever, instead of the luckiest – in that they are living their last life here. All their hardships are because they are clearing up, getting ready to move out, paying debts, etc. They cannot learn through the flesh in the next life, so they have a good dose in this life. So they die, and most times, if they ever think about it, they are jolly glad.
Then back in the spirit world they get a good rest, for certainly they have earned it, they get a rest where they may be asleep for quite a few years, quite a few years by Earth time, that is. Then they get rehabilitated, built up, and all that, reconditioned one might say. After this they start all over again on the upward path, upward, ever upward. So the Great Prophet in one life – who has learned all there is to know, or thinks he has, goes on to another stage of evolution – where there are all sorts of different abilities, all sorts of varying talents, which he has to master. It is like a boy who gets hold of a bicycle – the boy learns to ride the wretched thing, then when he can more or less stay on without failing off he tries a motorcycle; this is a little more complicated because he has other controls to manipulate. From the motor – cycle to a car, from the car to an aeroplane, from an ordinary aeroplane to an even more difficult helicopter. All the time one is learning more and more difficult things.
When we go to sleep, all of us – well, let us be accurate and say about 90 per cent of us – do astral travelling, we go into the spirit world, into the astral world. As Christ said, ‘In my Father’s House there are many Mansions, I go to prepare a Way for you.’
In the spirit world there are on y planes of existence, many ‘Mansions’. The one closest to the Earth plane is the astral plane, beyond that is what one might term the spirit world. People who have died to Earth go to the spirit world, but if they want to – they can come down to the astral world to see those who are over at the end of the Earth day. This is something like visiting people in a prison, but it may be a comforting thought for you, because when you are in the spirit world you may at times want to meet those with whom you were associated upon the Earth. (This is very good desscribed in the channelled book SEVEN STEPS TO ETERNITY of stewen turof. Extract from the Danish edition on link here. R.Ø.remark.)
the picture showsThe physical earth in centre and the different “layers” of the planet which is vibrating in higher frequencies. The layer nearest to “here” is the lower astral – and next the middle astral, etc. outside we find the higher, spiritual worlds – all are just as physical as these when our particular body is on the same level. The real distance to the different planes is much larger than shown here. The nearest as ex.reach apx.20x the diameter of the inner “physical” earth. Illus. made of R.Ø.
Going to a higher plane it will comfort you even more to realise that when you are in the spirit world (not the astral) you can only meet those who are compatible with you, you cannot meet those whom you hate nor those who hate you. You have people around you who are attracted to you, you can only meet those for whom you feel compatibility, kindness, consideration, or love.
In the astral plane you often meet people whom you do not particularly like; you might dislike a person intensely while on Earth and then when you both leave your bodies at night, you go to the astral plane and you might meet to discuss in the astral language, or in Spanish, English, German, or some other language, and you might decide that you will try to patch up the differences between you, you might feel that friction has gone on long enough. So you have a discussion, you and your adversary, both in the astral plane, you decide what you can do to patch up your differences..
Also in the astral you often discuss what you are going to do in the physical world of the Earth. In the astral you might meet Aunt Fanny who lives in Adelaide, or some other place like that, and she will say, ‘Oh, Maria Matilda (or some other name), I wrote you a letter such – and – such a time ago, you should be receiving it tomorrow when you get back to your Earth body.’
Then when you wake up in the morning you have a vague idea about Aunt Fanny, or whoever it is, and you halfheartedly keep an eye open for the mailman to come trudging to your letter – box, and then you are not too surprised that you have a letter from Aunt Fanny in Adelaide, or whoever it was that you were thinking about.
Again, when one is in the astral world one can often meet people from the spirit world who have access to some know – ledge. The person will say, ‘Now that you have done all you can down there on Earth, you are going to have an argument (krangel) with a bus next week, or the week after, and the bus is going to win, so you’d better get your affairs in order, you have nearly finished your task for this life.’ The man feels very happy while he is in the astral to think that his life on Earth is nearly finished, but when he gets back to Earth, he feels a bit gloomy and apprehensive (engstlig), and tells his wife, if he has one, that he has had such a dreadful nightmare in which he could see that she would soon be a widow. She, of course, conceals (skjuler) her pleasure at this and when he goes to the office or to the store, she hurries to look in the strongbox (pengeskap) to see that that fat insurance policy is perfectly all right, with all the premiums paid up.
Another way that the better evolved person can know about the future is this; he is able to travel beyond the astral plane and up into what, for want of a better term, we might call the primary spirit world. There he can consult the Akashic Record and the Record of Probabilities because it is not at all difficult to see what the probabilities of a person or of a nation are. One cannot always say precisely what is going to happen to an individual to the actual minute or even to the hour, but one can most certainly say what is going to happen to a country or to the world.
Well, we certainly have dealt with death in this particular chapter, and so you should regard this as a very pleasant affair, just as do children when leaving day comes for them to finish with their school life. Let us consider for a moment how to prepare for death, because just as one prepares for a wedding, one can have a much better time if one knows what is to be expected.
In Tibet several books are devoted to such things; The Tibetan Book of the Dead is one of the greatest classics in the Eastern part of the world, it tells in minute detail everything that can happen to a soul leaving the body and going out on the journey to the next life. In Tibet a lama specially clairvoyant and specially trained, will sit by the side of a dying person and by telepathy will keep in touch with him so that even after the astral has left the physical, a conversation can be carried on. Let me state here most emphatically that no matter what the sceptical Western people say, Eastern people KNOW that it is possible to get messages from the so called ‘dead’. Everything has been told in detail, precisely what happens, precisely what it feels like.
The Egyptians also had a Book of the Dead, but in those days the priests wanted to keep a lot of power for themselves, and so they made a lot of symbolic things about the Gods Horus and Osirus, and about weighing the soul against a feather. That is a very pretty story, but it does not correspond to actual fact – except that the Egyptians who were taught such things went into death with minds stuffed full of preconceived ideas – so actually saw the God Osirus, actually saw the Judgement Chamber, actually in the mind lived through all those curious things where the soul was seen to flutter like a bird and where the Cat God Bubastes and others were perceived. But remember, this is just a pretty picture, which has to be shattered before anyone can go on to the Reality, it is like trying to live in a Walt Disney world instead of the true world.
Many people have preconceived ideas which perhaps have been fostered by some particular belief or by the lack of any belief at all, they do not know what to expect when they are dying and so they are caught up in remarkable fantasies of their own creation, or even worse caught in some blackness, some blankness because of a lack of understanding.
I will ask you to consider this with an open mind, it does not matter if you believe or disbelieve, just keep an open mind and think of what I am going to say to you now, it will help you later.
Give an hour or two to meditation (see the chapter on Meditation later) upon the subject of death, be prepared to accept the idea that when your time comes to leave this Earth – you are going to force yourself painlessly out of this awful clay body, which is cooling and feeling uncomfortable, and then you are going to gather in a cloud above the recumbent (hvilende) body. Then – in that cloud, you will send out a mental call for help from loved oneswho have preceded you into the next life. You may not know much about telepathy, but that does not matter, when you leave this life for the Greater Life – you will have telepathic abilities automatically, but to help you now let me say this; try to remember when you are dying – that you visualise the person whom you love most ON THE OTHER SIDE. Try to actually visualise that person, try to send out a thought that you want that person to come and meet you and help you. In much the same way, if you are going on a journey, you some – times send a telegram saying, ‘Meet such – and – such a train.’ Then let yourself rest in peace, you will find a sensation of lightness, a sensation that you have escaped from a tight compressing chamber.
Keep an open mind, do not scoff (være hånlig), do not believe blindly – but reason it out, practise what you are going to do when you are dying, practise forcing yourself out of the dying body and into life. Think how similar it is to being born, think how you are going to call on the person whom you love most for help, then when the time comes, you will find that your passing will be painless and anything that the flesh body is experiencing, will not disturb you in the slightest.
You will find that as you float there above the body the Cord anchoring you to it will thin and thin, and dissipate like smoke in a breeze. You will drift off upwards into the arms of your loved ones who are there to meet you. They cannot do much for you until the Cord is broken, in much the same way that you cannot shake hands with your friends while the train is still moving into the station.
(this may sound as a sweet dream – but the big mass of “near-death-experiences” from the last 30 years – proves that he has right. And also the other spirit-scientific research-material that exists – as example the cosmology of Martinus. R.Ø.remark.)
One of the things which puzzles many people about death is this: Why is the fear of death universal when beyond death lies only peace and greater evolution? The answer is very, easy; if people on Earth knew how pleasant it was upon leaving this world, people would not stay here, there would be suicides and that would be a very bad thing indeed because suicide is wrong. So people come down to this Earth with a built – in fear of death. That is a provision of Nature to prevent people from committing suicide or trying to gratify their own ‘death wish’.
As death actually approaches, however, all fear of that stage diminishes. So – if you are afraid to die while you are quite well that is a normal state of affairs because we have to be kept here just as children have to be kept in school, and children who evade going to school are not popular with the truant officer!
When your time of dying comes, then, keep an open mind, keep before your consciousness the thought that there are those very willing to help you, remember there is no such thing as Hell, there is no such thing as eternal damnation, there is no such thing as a vengeful God who desires only your destruction. We do not believe that one should ‘fear God’, we believe instead that if God is good, God should be loved, not feared. And – death also is good, it should be loved and welcomed with open arms when that time comes, but until that time comes – live according to the rule, ‘Do as you would be done by.’ (gjør mot andre – slik du selv vil bli behandlet).
If you are willing to devote a bit of time and patience and a whole lot of faith, then most certainly you should be able to investigate the matter of death as a seriously interested onlooker, but you will find that such investigation will entail some sacrifices. For example, you cannot go to parties, you cannot go to the pictures, you cannot call in and get a ‘quick one’. Instead, you have to be as a hermit.
I am a hermit, and I prefer to be a hermit because I have all those powers about which I write, and many of which can be yours if you try hard enough and with enough faith. I can do astral travelling, I can see the Akashic Record. A great amount can be done by meditation, and by concentration. For this, obviously, one has to be a hermit. Hermits, monks, lamas, call them what you will, are solitary people withdrawn from the ordinary circle of social life, withdrawn at their own choice so that they may concentrate, meditate, and go forth in astral travel. This astral travel business is very, very real, it is a fact, but it is as simple as breathing. The trouble is that you cannot take any luggage with you, it is useless to travel across the ocean to another country and think that you will stay for the week – end with friends. The difficulty is that your friends, unless they are of the same stage, may not be able to see you, the trouble is that you can neither take anything with you nor can you bring anything back that is material or solid.
One very interesting thing is – in the astral one can see the Akashic Record provided one is of the fortunate few who have what I might call special permission. Let me say here and now that many of those people who pretend to go into the astral world and consult your Akashic Record are fakes and, in fact, swindlers. They take your money, usually round about fifty dollars – (well that is surely tenfold today – nearly forty years later. R.Ø.remark.) – but they are quite unable to do what they claim to do. So if anyone tells you that he is going to go into the astral world and bring back your Akashic Record for fifty dollars – hang on to your fifty dollars!
It is a fortunate provision that not everyone can see the Akashic Record because think what a terrible weapon it would be in the hands of blackmailers or criminals. Indiscriminate use of the Akashic Record would cause untold harm. Thus, it is that only those who are of pure intention can gain access to the Akashic Record.
Professor Tellefsen kommenterer: 24.03.2008 03:12
Yo Markymark!
At du har jobbet litt i barnehage og liker å tulle og tøyse å tegne litt på fritiden gjør jo nødvendighvis at du kan belære alle andre om jobben deres, det inspirerer meg i hverdagen, takk. Hyperrått at du lærer alle disse “kunstnerne” at din livserfaring er nøyaktig like mye værdt som all mulig utdannelse og denslags falske størrelser. Hva er vel et stakkars “Kunst Akademi” mot et par år på livets skole, lizm? Det er derfor stilling ledig annonsene er stappfulle av folk som etterlyser folk med livserfaring nå for tida. Så en senest igår: “Pilot til Jumbo-jet med masse livserfaring og intuisjon søkes, BM: det gjør ingenting om du er en blind, lobotomert ape”.
Det er også veldig prisverdig og modig av deg at du tør å tenke alternativt og dermed intuitivt velger de svakes parti i denne diskusjonen, nemlig folk flest. En skjør stemme som stadig drukner i alle “ekspertenes” støyende uttalelser i dagspressen til en hver tid. Historien lærer oss jo gang på gang at fag og kunskap straffer seg i lengden og at intet godt kommer ut av slikt (Adam og Eva).
Derimot kom det masse bra ut av hippiebevegelsen på 70tallet. Da kunne alle være med og spille i trommesirkel og ta LSD slik at man brakte sivilisasjonen videre til et høyerer nivå ved å rulle svømme i sin egen kloakk. Dine medfødte clearvoiance-evner innen kunstfeltet lærer oss at kunstverden ER en slik hippietrommesirkel. Og at regler av typen: “ingen må være flinkere en noen andre” og “alle må få lov å være med slik at det blir koselig for alle” er de viktigste forrutsettningene for bra kunst/kunstkritikk. Jeg lar meg også hodestups og måpende imponere av hvordan du systematisk prøver å få jobben min til å virke som noe vagt og relativt. Kjempetakknemmelig for det.
E er lik mc i annen, my ass. Om jeg skulle feks operere ut en diger hjernesvulst av huet, ville jeg seff valgt en slik lurvete/skitten hippie som har livserfaring innen vibbetolkning og økologisk rottehealing til å utføre opperasjonen fremfor en snobbete “kirurg” med masse utdannelse/dress/slips og maskiner vanlige folk ikke forstår seg på.
Senile people say the darnest thing, og det samme gjelder fulle barn og folk flest. Smaken er som kjent som baken; delt, og så kommer det masse drit ut fra midten som renner nedover keiserens nye knær. Man trenger ikke kunne alfabetet for å skrive en bok, men jeg skrev dette innlegget for å gjøre deg glad fordi jeg mener at du sier mye. Du lærer oss nemlig at ALLT er relativt, så dermed skjedde ikke NØDVENDINGHVIS Holocaust heller bare fordi noen “eksperter”(LOL) hevder det.
Lykke til videre og god påskekalkun
anton for tretten minutter siden
Kristian Skylstad kommenterer: 24.03.2008 15:42
Vebjørn Sand, kunstneren som sjelden mangler ord, er over seg av ekte begeistring for iveren og pågangsmotet han har møtt hos folkene på Jotne Mekaniske Verksteder i Fredrikstad.
“Folka på Jotne er unike, helt enestående, profesjonelle, hjelpsomme…!”
– Opprinnelig hjalp de meg å lage rammer til de store portrettmaleriene mine, men da jeg var inne der og så hva de holdt på med blant annet til oljeindustrien i Nordsjøen og andre steder, skjønte jeg at disse kan jo gjøre ALT! For dem er ingenting umulig. De forstår alt og har en løsning på alt.
Vebjørn Sand ser for seg at isbroa står på sydpolen i all fremtid – inntil klimaendringene også får innlandsisen på Sydpolen og isbroa til å smelte – samtidig som verdenshavene stiger og stiger og stiger
….
Og Vebjørn Sand har bragt sine Jotne-løsninger – først til Sydpolen – senere i år til plassen utenfor FN-bygningen i New York. 17. desember åpner en miljøutstilling utenfor FN-bygningen i New York, og der er både Jotne-utstyret og Vebjørn Sand på plass. Inspirert av Al Gore
– Det var Al Gore som inspirerte meg til å sette i gang, ” forteller Vebjørn Sand fra sitt sommer-atelier i Catskill Mountains – fjellene som ligger tre timers biltur nord for New York. – Her kryr det av svartbjørn, sier han og forteller om nattlige bjørne-besøk i søppelkassene sine.
– Jeg leste et intervju med Al Gore 7. september i fjor,” forteller han. Tittelen var ”The inconvenient truth” – ”Den ubehagelig sannhet.” Der sa han at vi nordmenn som storeksportører av olje- og gass, har både et politisk, økonomisk og moralsk ansvar for det som er iferd med å skje med jordkloden. Jeg ble så inspirert da jeg leste dette, at jeg bestemte meg for, som en respons til Al Gores korstog, å sette oppe Leonardo da Vinci-broen i is på Sydpolen. Det var lettere sagt enn gjort. Vi måtte ha utstyr til å smelte vann, vi måtte ha former å støpe isen i, og vi måtte ha plast som gjorde at broformene fra Jotne kunne slippe taket, og la isbroa stå frem i all sin prakt. Dessuten måtte vi ned der, men det ble ordnet ved hjelp at et russisk transportfly som tok meg med fra Cape Town. Helhetlig verdensbilde nødvendig
Bro – 70 prosent av jordens ferskvann er frosset. Smelter dette, vil det får store konsekvenser for havnivået, sier Vebjørn Sand. – Al Gore har sagt at vi må tenke helhetlig og ikke bare forbruke. Dette er i tråd med Leonardo da Vincis ord og gjerninger. Han levde i renessansen, som var gjenfødelsen av den antikke verden – og starten på en ny tid. Leonardo da Vinci åpnet for en virkelighetsforståelse som bygde på et samspill mellom kunst, vitenskap, spiritualitet og filosofi. Han hadde et helhetlig, et holistisk verdensbilde, et bilde som vi i dag bare finner hos indianere og andre naturfolk. I dag lever vi under et delt verdensbilde! Med broen på Sydpolen – og den vi senere skal sette opp i New York – håper jeg å vekke oppmerksomhet rundt de store miljøutfordringene som venter oss. Broa er ikke bare et vakkert kunstverk – den er også et sterkt metafysisk symbol på brobygging.
Sydpolen-broa ble til takket være kjempeinnsats fra folk på Hvaler og Jotne-folk i Fredrikstad. Ett skudd i børsa
– De måtte jobbe dag og natt, forteller Vebjørn Sand. Han hadde avgangstid for transportflyet fra Cape Town å forholde seg til, og visste han kunne få hjelp på Sydpolen av en klatreekspedisjon som holdt til ved Ulvetanna og Fenrisskjeften. – I utgangspunktet hadde vi vurdert å skjære ut broa i is, men kom til at vi måtte støpe den av smeltet vann i former. Der var det Jotne kom inn og måtte finne opp prosessen og bygge formene som ble lagt i kasser og satt sammen igjen på Sydpolen. Det var et utrolig puslespill og samspill. Vi arbeidet via mail og telefon – og vi visste vi hadde bare ”ett skudd i børsa”. Hvis det ikke funket når vi kom til Sydpolen, ville det aldri funke. Vi hadde bare denne ene muligheten til å lykkes der nede. FN og New York neste
Og Vebjørn Sand og hans team av medhjelpere både lyktes med Sydpolen-prosjektet, og fikk ”ja” til å gå videre med ” å bringe Antarktis til New York”, som Vebjørn Sand uttrykker det. Og her skal Leonardo-broa støpes i is – trolig inne i en stor frysetrailer, i Jotne-formene fra Sydpolen-ekspedisjonen før den settes opp utenfor FN-bygningen.
– Og her skal den få smelte i fred og minne hele FN og verden om miljøutfordringen vi står overfor, sier Vebjørn Sand. Han har samspilt tett med så vel FN-administrasjonen som den norske FN-delegasjonen for å få til dette isbyggverket som blir selveste hovedobjektet for en stor utstilling både inne i og utenfor FN-bygningen.
– Vi hadde så store ambisjoner. Vi hadde en intens uke for å få alt på plass. Jeg trodde likevel ikke det skulle bli så flott som det ble. Vi hadde jo bare denne ene sjansen. Når vi lyktes som vi gjorde, frigjør det energi og da var det tankene om New York tvang seg frem. Nå lever tingene sitt eget liv, og vi kan fortsette med andre ting vi aldri har gjort før. Men 17. desember er FN-bygningen i New York stedet. Sett av dagen!
Kristian Skylstad kommenterer: 24.03.2008 15:54
Vestlendingen Geir Brekke har en sterk affeksjon både til kystlandskap og bylandskap. I dette brukerportrettet ser vi nærmere på fotografen bak en rekke spennende bilder på foto.no.
Et par timers opphold
Geir Brekke føler at han med fotograferingen supplerer arkitektjobben på en fin måte: Begge er visuelle i sin natur, men fotograferingen er mer umiddelbar og vesentlig mindre forpliktende.
- Å tegne og realisere et bygg tar kanskje et par år mens et foto kan være på veggen – ferdig innrammet – innen en liten time etter at det er tatt.
Siden Geir våren 2005 kjøpte et digitalt speilreflekskamera har han vært medlem av foto.no
Kast loss
Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?
- Tidlig i studietiden – dvs. på slutten av 70-tallet – var jeg så heldig å ha venner som var fotointeresserte og som holdt på med s/h-fremkalling. Da var veien kort til å prøve dette ut selv. Magien fra mørkerommet sitrer fremdeles ett sted i ryggmargen – å spole film i stummende mørke og å se bildet sakte tre frem i fremkallerkaret er fremdeles viktige referanser for fotogleden.
- Så, etter mange år kun med knipsing av barn og familie, skjøt interessen igjen fart med nytt digitalt speilreflekskamera for snart 3 år siden. Jeg har en tendens til å la meg oppsluke av mine sysler og derfor var sommeren 2005 som en lang, feberhet gjenoppdagelse av magien med å fotografere ….. og fremdeles kjenner jeg at den influensaen ennå ikke har sluppet taket.
- Etter hvert har jeg også forstått at fotointeressen kan gi meg mye annet enn bilder: Jeg er blitt mer opptatt av visuell kommunikasjon, jeg forsøker å tilegne meg mer forståelse for komposisjon og billedforståelse og jeg er blitt mer oppmerksom på fotoets betydning innen historie- og nyhetsformidlingen. Dessuten er jeg blitt interessert i de rent tekniske og teknologiske aspektene både ved kamera, optikk og programvare og – kanskje viktigst – kameraet har fått meg opp av sofaen, ut av huset og inn i både små og store oppdagelsesreiser.
- Men jeg tror nok at det er selve opplevelsene jeg har når jeg ser i kameraets søker som er det alle viktigste for meg. Dette å glemme seg selv mens man myser mot motivet og snakker med seg selv er som manna for sjelen.
Face Value
- På sitt beste er det som å komme i en form for flyttilstand der tid og rom viskes ut, skuldrene senkes, pliktene glemmes, hodet fylles av undring og verden oppdages på en ny måte …..
.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Det varierer veldig mye. Av og til kan det være en nesten altoppslukende aktivitet, andre perioder får fotoapparatet hvile. Men hvis jeg ser det i sammenheng med tiden jeg bruker foran skjermen, i fotoklubben, lesing og studering av fotolitteratur og deltakelse på foto.no så blir det fort 10-15 timer i uken …... noen vil nok hevde at det er enda mer.
Hva har fotografiet i digital form betydd for deg?
- Selvfølgelig betyr dagens mulighet for å vise digitale bilder direkte på skjerm mye. Men med min erfaring fra mørkerommet, 1000-vis av slides i skapet og en understimulert interesse for aquarell og frihåndstegning, er det nok kombinasjonen Photoshop og Epsons fotoblekkskrivere i A3-format som i størst grad har gjenskapt og reetablert min glede ved å jobbe både med bilder og med foto. Det Å kunne kombinere tegning/maling og foto i ett redskap synes jeg er utrolig spennende og å ha mulighet til enkelt å printe mer enn ett eksemplar i fotokvalitet av hva det måtte være, er en revolusjon sett i forhold til det som var mulig for 15 år siden.
Mot lysere tider
- Som arkitekt har jeg jobbet mye i Photoshop både med bearbeiding av scannede håndskisser, utvikling av 3D-illustrasjoner og tilrettelegging av presentasjonsmateriell. For meg har derfor muligheten til å kombinere håndtegning, 3D-render og foto betydd at jeg har fått et nytt og fantastisk prosjekteringsredskap og over en periode på 3-4 år sto denne kombinasjonen for rundt regnet halvparten av inntekstgrunnlaget mitt. Spranget var derfor enkelt og liketil da jeg gikk over til DSLR. Jeg behersket Photoshop relativt godt, hadde drevet mye med billedbehandling på generelt grunnlag og justering av TIF, PSD og JPG-filer var dermed allerede kjent stoff.
- For meg som fotograf er det imidlertid introduksjonen av Aperture som står som det store paradigmeskiftet. Forenklingen og fleksibiliteten i denne nye arbeidsflyten gjør at jeg nå føler jeg fremkaller foto i stedet for å behandle filer. For en utålmodig sjel betyr det vesentlig enklere oversikt, mer rasjonell tidsforbruk, større rom for utforsking av muligheter, kjappere muligheter for varianter og – til syvende og sist – bedre tekniske resultat.
- Etter hvert har også Adobe Lightroom kommet til og faktisk så har jeg nå gått så langt som å fremkalle bildene til farger i Aperture og fremkalle de samme bildene til sort/ hvitt i Lightroom. Det gir meg to fordeler: For det første lærer jeg begge programmene like godt. Men den andre grunnen er nok viktigere: Å jobbe med foto i farger handler om andre visuelle valg og vurderinger enn å jobbe med foto i sort/ hvitt. Ved å skille disse miljøene totalt kan jeg konsentrere meg om fargenes verden uten å bli forstyrret av sort/hvitt-inntrykket ….... og vis verca.
- Dermed er det vel også forståelig når jeg avslører at Photoshop kun benyttes på anslagsvis 5% av bildene mine for tiden og da kun for selektiv justering med tradisjonelle verktøy som dodge og burne (unntaket er selvfølgelig de rene montasjene kalt “hybrid teknikk” i portfolien – da prøver jeg alle muligheter ).
- Dersom jeg ikke synes et fotografi “sitter” etter raskt å ha brukt fremkallingsmulighetene i Aperture/ Lightroom ( inkl. crop ), anses det raskt som bomskudd – og bomskudd kan selv Photoshop ikke gjøre noe med. Så etter 12 år med Photoshop og utforsking av alle de mulieg manipuleringsmåtene dette tilbyr, er det nå selve det fotografiske jeg er mest opptatt av. Muligheten for å laste inn RAW-filen til computeren, fremkalle den på skjermen og skrive den ut ( nå ) til A2, gir meg stor glede. Å kunne gjennomføre hele denne prosessen innenfor kun ett program ( uten tanke på filformat, fargerom og oppskarpingsprossedyrer ) gjør at jeg nå i mye større grad kan konsentrere meg om selve billedskapingen.
- Det er når teknikken og teknologien kan være usynlig at fotografiet virkelig kommer i fokus.
Har du noen fotografer som du liker spesielt godt?
Liten Kuling
- Våren 2005 bladde jeg i diverse fotobøker på jakt etter inspirasjon og kunnskap. Da kom jeg over Robert Mapplethorpe og både hans blomsterbilder og hans portretter grep meg umiddelbart og har vært en formidabel inspirasjonskilde.
- John Blakemores bok ’Black and White Photography Workshop’ har vært en uutømmelig kilde når det gjelder å utvikle det fotografiske øyet. Det er en stillfaren bok som formidler en fabelaktig tilnærming til det jeg selv kaller “å lytte med øyet”. Hans evne til å presentere det hverdagslige som noe unikt gjennom valg av utsnitt og fotografisk bearbeiding er noe jeg virkelig ønsker å få til selv.
- Dessuten kommer jeg ikke utenom Ansel Adams. Hans bilder er jo alle severdig, men det er nok bøkene ’The Negative’ og ’The Print’ som har betydd mest for meg. Her gir han metodiske beskrivelser av hvordan han jobber og gjennom disse to bøkene står det klart for meg: Det gode fotografiet lager ikke seg selv. Jeg har etter beste evne forsøkt å overføre innholdet i disse to bøkene til digitalfotograferingen og fasinerende nok er tilnærmingsprinsippene omtrent de samme.
- Jeg leste ’The Negative’ omtrent samtidig som jeg begynte med RAW-fremkalling i Aperture og begge deler endret måten jeg eksponerer på. ’The Print’ leste jeg samtidig med at jeg fikk Epsons 3800 i hus og begge deler har endret måten jeg printer bilder på. Så selv om det digitale kameraet har noen fantastiske fargemuligheter så er det paradoksalt nok de gamle sort/hvitt-mestrene som har påvirket meg mest.
Har du noen spennende fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Jeg har så vidt begynt å sysle med panoramabilder og håper å få jobbet videre med dette. Som arkitekt er det ofte romforløpet mellom byggene som er fasinerende og da er panoramabilder fra plasser og gateløp der en kan dreie rundt og se en 360-graders visning en fin måte å dokumentere dette på.
- Jeg kommer også til å fortsette med å fotografere i strandsonen – dette møte mellom vann og land er utrolig fasinerende gjennom hele året og med vindens bevegelse og solens fargespill er den norske kysten fylt både av skjønnhet og drama.
- I tillegg har jeg sansen for det klassiske portrettet, men på det området er jeg nybegynner. Det er noe fasinerende i dette intense samspillet mellom modell og fotograf som både skal arrangeres, fanges og formidles. Det krever imidlertid både god tid og tilgang på modeller så først må jeg nok planlegge litt bedre for å få dette til.
- Ellers har jeg flere tusen fotografiske utsnitt av steinoverflater – de aller fleste er motivmessig enkle, men for meg er dette en utrolig spennende måte å jobbe med kameraet på: Å være på leit etter grafisk klare utsnitt i ellers kjente omgivelser er faktisk noe jeg finner stor glede i, kanskje aller mest som rein kontemplasjon, men også som fotografisk utfordring.
Syv over Syv
Har du et fotografi som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen?
- Jeg har sansen for det såkalte klassiske landskapsfotografiet og det hender jeg prøver å analysere hos andre hva et slikt bilde skal inneholde. Jeg er etter hvert kommet til at det i stor grad handler om linjeføring, flater og valører.
- Jeg har kanskje ikke “ett” bilde som jeg synes er så spesielt at det kan fremheves, men jeg er nok mer visuell enn litterær i min tilnærming til foto, noe som betyr at det grafiske er viktigere en det historiefortellende. Derfor viser kanskje trioen 1. “Våte svaberg”, 2. “Strømmende” og 3. “Etter regn” hva jeg forsøker på: Enkle utsnitt – gjerne i svart/ hvitt – der linjer, toner og tekstur utgjør essensen i billeduttrykket.
Kan du beskrive portfolioen du har valgt ut til dette brukerportrettet?
- Det er ofte vanskelig å velge bilder som skal vises til andre fordi jeg ofte legger merke til at bilder jeg selv liker veldig godt, ikke alltid får forventet respons. Jeg har derfor valgt bilder først og fremst for å vise ulike sider ved det jeg driver med og er omtrent jevnt fordelt over de siste tre årene. De kan tematisk grupperes i hhv. vann ( 4,5,6 ), landskap ( 7,8,9 ), ansikter (10,11,12 ), hybrid teknikk ( 13,14,15 ) og blomster ( 16,17,18 ).
Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?
- Så absolutt og det på flere måter. For det første så har jeg fått verdifull respons på egne fotografier, noe som faktisk har betydd mye for at interessen er holdt ved like. For det andre så er det hver dag nye bilder som man kan studere og lære av – og ikke minst – la seg inspirere av.
- Men kanskje aller mest har diskusjonsforumets irrganger påvirket meg som reflekterende menneske. Her er det heldigvis diskusjoner som har en tendens til å bevege seg langt ut over de reint fotografiske spørsmålene. Spesielt husker jeg en diskusjon om tonalitet som utviklet seg til å bli ett kulturelt dypdykk spesielt i musikk, men også maleri og litteratur. På den måten er foto.no blitt et møtested for vesentlig flere enn de med kun teknisk interesse – på sitt beste er foto.no et anested for både konkret kunnskap, virtuelle vennskap og verdifull visdom, ofte formidlet av humrende humanister.
Tegneren
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Jeg er allerede imponert over foto.no – både når det gjelder innhold og når det gjelder måten det er organisert på: Det er lett å finne fram, det er noe for alle nivåer og kombinasjonen av å tilby et diskusjonsforum og en bildekritikk synes jeg er veldig inspirerende.
- Imidlertid kunne det vært betydelig større forskjell mellom bildegalleriet og bildekritikken. Nå er de bortimot like både i form og innhold. Kanskje burde det vært lagt opp til vesentlig større billeddiskusjon vedr. form, presentasjon og innhold på bildekritikken, så kunne bildegalleriet fortsette å være det det allerede er: Et ufarlig galleri der det sosiale dominerer.
- Dessuten er det noe uforløst over månedens konkurranse – mulig vinnebildene kunne blitt trukket frem i en egen billedkritikk-avdeling. På den måten kunne man både lære av hva som “treffer”, finne ut hva som skal til for å nå opp og høre ulike meninger om bildene som velges til vinnere. Dessuten kunne man kanskje få vinneren til å presentere arbeidet bak vinnerbildet – slik konkurransen nå er organisert lever den et litt for anonymt liv.
I vinden
Grethe Melby kommenterer: 25.03.2008 14:40
Jeg har hatt stor glede av å lese denne samtalen, og jeg er veldig glad for at så mange har deltatt. Jeg har selvfølgelig mine favorittinnlegg, og jeg håper at deltagerne gjør i dette debattforumet som man ellers gjør i avisdebattene: Man svarer på de innlegg man mener er relevante, og overser andre som måtte ha kommet på trykk. Videre håper jeg de fleste lever med at terskelen er lavere og takhøyden høyere på kunstkritikk.no enn i trykkede medier, og takler at dette innebærer at det får bli opp til leserne å avgjøre hvorvidt den enkelte debattdeltaker har injurierende kraft eller ikke.
Selv ble jeg sittende med innlegget fra Kristian Skylstad, der han ber Markus Johansen om å “suge kukken” sin. Litt irritert. Ikke fordi jeg ble støtt av kunstneren Skylstads bruk av teatralitet i sin tekst, og at noen – om enn ikke alle – vil mene at den har andre og mer performative kvaliteter enn de debattinnlegg som holder seg godt innenfor sjangeren, – og at det i seg selv er en god ting. Jeg ble irritert fordi jeg vet at det er nettopp denne typen innlegg som gjør at jeg, gang på gang, må diskutere med folk om kunstkritikk.no er bra eller ikke, og at de som da ønsker å diskutere kunstkritikk.no ikke vil se på alle de ulike gode tekstene som stadig leveres, man ser bort i fra mangfoldet av skribenter og de gode samtalene som tross alt finner sted her, og heller velger å fokusere kun på enkeltaktører som agerer utenfor allmenne debattkonvensjoner, og slik markerer ulike former for brudd. Samtidig, slike brudd kan av og til bringe med seg en fornyende kraft, et annet blikk, slik at de i gitte tilfeller oppleves som helt på plass, riktig timet, right to the point. I forhold til den debatten som kommer i kjølvannet av Markus Johansens debattinnlegg oppleves Skylstads innlegg som et forsøk på å være et slikt innlegg. Men for meg står det som det minst innsiktsbringende bidraget så langt, og det gjør det litt mindre fristende å gi seg i kast med flere av kunstneren Skylstads bidrag, etterhvert som de kommer.
Samtidig: Legger jeg godviljen til og anstrenger meg for å kaste det rette lyset på saken, kan det meste sies å være opplysede, innsiktsbringende, interessant og relevant. Med Skylstads innlegg satt jeg og jobbet, fordi jeg som medlem av redaksjonen gjerne skulle ha slettet innlegget. Delete, redigert vekk, gone forever! Men saken er at jeg har såpass mye erfaring med dette nå at jeg vet at slike innlegg gjerne skrives av aktører som så og si ber om å bli sensurert, slik at de da kan skrike opp om at ytringsfriheten deres er truet, og at jeg, som medlem av redaksjonen, blir utpekt til å representere en slags sensurkåt og maktarrogant gruppering som i samme slengen skal fratas all autoritet. For meg blir situasjonen ofte dammned if you do, damned if you don´t, eller som min bestemor pleide å si: Samma hvor du snur deg, sitter rompa di bak.
Jeg skal altså på ingen måte nekte noen å si sin mening i kunstkritikk.no sine forum, ei heller når de ber de andre debattdeltagerne suge kukken sin. Skylstad har mye på hjertet og det er liten tvil om at han har engasjementet i orden og fantasien i gir. Grepet ad hominem, som her er benyttet, er til tross for at det er et fantasiløst retorisk grep, dessuten ofte med på å bringe ufrivillige avsløringer i debatter der noe står på spill.
I dette tilfellet blir det særlig interressant når de språklige rekvisitter synes hentet fra en av de dramaturgiske toppene i College fuck-fest 1 eller College fuck-fest 2. Stadige henvisninger til kulturryttrykk som ligger i skjæringspunktet mellom det som gjerne omtales som populærkultur og kommersielt drevet undergrunnskultur, den type uttrykk som vi finner mye av på nettet, der de berømmelige “folk flest” kommer med sine versjoner av det som er produsert av blockbusterprodusentene, er ikke overraskende fra kunstneren Skylstad. Tross alt, den som kjenner hans kunstneriske virke vet at mye har dreid tanken mot l´enfant terrible og flere av prosjektene oppleves for min del som en slags hatsk melding til “voksensamfunnet”: _Her får dere igjen for alt søppelet vi har blitt foret med. Og det er noe jeg til tider har satt stor pris på.
Men hvordan fungerer dette språket når det blir brukt i motargumentasjonen mot Markus Johansens utspill om begrepet “faglighet”? For min del faller påstanden om at Markus Johansen er så ynkelig sammen innenifra, – nettopp fordi dette språket er i arbeid. Jeg blir sittende og undre på hvordan det egentlig har seg at masterstudent Markus Johansens innlegg virkelig kan genere så mye agressjon hos den virkende kunstneren Skylstad dersom masterstudenten er så ubetydelig som kunstneren Skylstad skal ha det til. Den seksualiserte hendelsen som her er beskrevet, nemlig èn mann tiltvinger seg oralsex fra en annen for å bevise sin overordnede stilling kan jo også leses som fantasiene til en person i en avmaktsposisjon, og der eneste mulige måte (av alle de måter som finnes her i verden) til å hevde makt på er å tiltvinge seg sex. Ja i den suge-situasjonen som Skylstad her skisserer, er det Skylstad som står igjen den mest sårbare, i og med at det er mannen på kne som virkelig har mulighet til å bite i fra seg.
Kristian Skylstad kommenterer: 25.03.2008 15:14
Det er virkelig sårbart å ha et illsint hode i skrittet, det har du rett i Gerthe. Har strengt tatt aldri skreket opp om yttringsfihet. Skulle gjerne sett større grad av redigering, både fra Kunstkritikk.no og underskog.no. Nå er ikke dette noe verken min verden eller verden generelt står og faller på , og er naturlig nok ganske så uinteressant både for meg og for andre.
Det jeg reagerer på er at et innlegg av denne typen, med total mangel på relevanse og innhold, eller noen saklige argumenter med konkrete eksempler, kan slippe igjennom nåløyet til redaksjonen. Nå opererer nok Kunskritikk.no som de fleste andre organsisasjoner i dette landet, med en demokratisk modell, der man slipper inn det meste. Men jeg står fast på at et innlegg burde ha et minstkrav av litterær og innholdsmessig kvalitet.
Og man må spørre seg, i en bransje der Norges fremste kunstkritikk beskriver sitt forhold til sine edle deler jevnlig, om det ikke er helt legitimt å kreve av en motdebattant om man kan yte denne servicen, på bakgrunn av fornærmelsen som her har blitt lagt fram.
Det finnes mange måter å legge fram en sak på. Noen er saklige, andre er usaklige, mens andre er bare utilgivelig dårlige. De makter ikke å leve opp til noen konkrete kvalitetskrav, som man faktisk opererer med i dette faget.
Satt og delte noen feite med lillebroren min og negerkompisen hans, mens vi satt og spilte Nintendo Gamecube her forleden påskekveld. Det var kaldt ute. Veldig kaldt og på benken inne på kjøkkenet stod det en hel kjøkkenbenk full av dårlig samvittighet, som ville ta meg og gjøre vondt, i det øyeblikket der man ikke hadde noen flere glass å helle rødvin i, samt kopper å fylle morgenkaffen med. Negern viste meg hvordan Bioshock fungerer på PCn sin. Han har jobbet som profesjonell World Of Warcraft spiller i to år nå, men grunnet militærtjeneste måtte han ta et sabbatsår, og ble desverre tvunget til å selge karakterene sine for den nette sum av 20.000 norske kroner på nettsiden ebay.
Leste opp innlegget til Markus Johansen, og begge to ble fly forbanna “uten å vite hvorfor”. Sitat slutt. Skjønner? Selv om de ikke skjønte en dritt av hva gutten snakket om, klarte de ikke den “uutoholdelige polemiske møkkatonen” på innlegget. Så vi satt oss ned og skreiv et motinnlegg i samarbeid, dro inn et par poenger, og som bror så riktig påpekte, skyldte han meg såpass etter anstrengelsene vi måtte igjennom. Jeg spurte gutta om det ble for mye med sug pikken min preiket, men som de sa; “det går så det griner lizm.”
Poenget mitt er at hykleriske og polemiske kommentarer knyttet til en virksomhet ikke burde møtes av forsiktige klapp på skulderen og oppmuntring til forbedring. Som negerkompisen sa; “Hvis noen disser meg for å drive med World of Warcraft, ikke skjønner motivasjonen min, eller påstår at jeg ikke gjør noe nyttig for samfunnet, gidder jeg ikke lenger å forklare meg… da ber jeg dem bare om å suge kukken min og brenne i helvete. Det synes jeg du burde gjøre også.”
Det finnes mange måter å skrive på, men MGJs innlegg gjør meg bare kvalm og dårlig, mest av alt på grunn av den utilslørte og folkelige tonen han drar på
Kristian Skylstad kommenterer: 25.03.2008 15:54
Det er virkelig sårbart å ha et illsint hode i skrittet, det har du rett i Gerthe. Har strengt tatt aldri skreket opp om yttringsfihet. Skulle gjerne sett større grad av redigering, både fra Kunstkritikk.no og underskog.no. Så slipper alle innlegg eller utstillinger å ha ett etterslep av mongokommentarer og youtube klipp i all evighet. Man kan se på det som et rent estetisk problem. Alt etter som hvor man står og hva man foretrekker. Alt er relativt eller hva? Hva? Er det ikke? La oss diskutere det. Visse ord bruker man da bare ikke.. Nå er ikke dette noe verken min verden eller verden generelt står og faller på, og er naturlig nok ganske så uinteressant både for meg og for andre. Sånn relativt sett. Når all vitenskapelige eller faglige betraktinger er satt til side. Vi jobber tross alt i et grenseløst felt.
Men er det et begrepsløst felt slik som Markus G. Johansen hevder?
Neppe.
Det jeg reagerer på er at et innlegg av denne typen, med total mangel på relevanse og innhold, eller noen saklige argumenter med konkrete eksempler, kan slippe igjennom nåløyet til redaksjonen. Nå opererer nok Kunskritikk.no som de fleste andre organsisasjoner i dette landet, med en demokratisk modell, der man slipper inn det meste. Men jeg står fast på at et innlegg burde ha et minstkrav av litterær og innholdsmessig kvalitet. Og man må spørre seg, i en bransje der Norges fremste kunstkritikk beskriver sitt forhold til sine edle deler jevnlig, om det ikke er helt legitimt å kreve av en motdebattant om man kan yte denne servicen, på bakgrunn av fornærmelsen som her har blitt lagt fram. Det finnes mange måter å legge fram en sak på. Noen er saklige, andre er usaklige, mens andre er bare utilgivelig dårlige. De makter ikke å leve opp til noen konkrete kvalitetskrav, som man faktisk opererer med i dette faget.
Delte noen feite med lillebroren min og negerkompisen hans, mens vi satt og spilte Nintendo Gamecube her forleden påskekveld. Det var kaldt ute. Veldig kaldt og inne på kjøkkenet stod det en hel kjøkkenbenk full av dårlig samvittighet, som ville gjøre meg vondt, i det øyeblikket der man ikke hadde noen flere glass å helle rødvin i, samt kopper å fylle morgenkaffen med. Negern viste meg hvordan Bioshock fungerer på PCn sin. Han har jobbet som profesjonell World Of Warcraft spiller i to år nå, men grunnet militærtjeneste måtte han ta et sabbatsår, og ble desverre tvunget til å selge characterne sine for den nette sum av 20.000 norske kroner på nettsiden ebay.
Leste opp innlegget til Markus Johansen, og begge to ble fly forbanna “uten å vite hvorfor”. Sitat slutt. Skjønner? Selv om de ikke skjønte en dritt av hva gutten snakket om, klarte de ikke den “uutholdelige polemiske møkkatonen” på innlegget. Så vi satt oss ned og skreiv et motinnlegg i samarbeid, dro inn et par poenger, og som bror så riktig påpekte, skyldte han meg såpass etter anstrengelsene vi måtte igjennom. Jeg spurte gutta om det ble for mye med sug pikken min preiket, men som de sa; “det går så det griner lizm.”
Poenget mitt er at hykleriske og polemiske kommentarer knyttet til en virksomhet, ikke burde møtes av forsiktige klapp på skulderen og oppmuntring til forbedring. Som negerkompisen sa; “Hvis noen disser meg for å drive med World of Warcraft, ikke skjønner motivasjonen min, eller påstår at jeg ikke gjør noe nyttig for samfunnet, gidder jeg ikke lenger å forklare meg… da ber jeg dem bare om å suge kukken min og brenne i helvete. Det synes jeg du burde gjøre også.”
Må jeg forklare meg for noen? Og hvis jeg forklarer meg, kan jeg da gjøre det på mine premisser, uten å bli flisespikka i hjel fra petimetere uten intensjon? Visse innlegg i denne tråden yter MGJ etter min mening, alt for mye rettferdighet. I den grad at de faktisk legitimerer de grunnløse angrepene hans på et helt felt. Han oppløser faktisk hele virksomheten, og prøver å gjøre den irrelevant. Det han i prakisis gjør er å gjøre en nettside irrelevant. Man forventer mer av individer med åtte års utdannelse innenfor et felt. Eller mindre. Man får gjort mye ved å holde helt kjeft.
Det finnes mange måter å skrive på, men MGJs innlegg gjør meg bare kvalm og dårlig, mest av alt på grunn av den utilslørte og folkelige tonen han drar på seg, og jeg syntes dere burde holde dere for gode til å la denne type relativistiske polemiske øvelser få headline i deres virtuelle tidsskrift. Det blir litt som høstutstillingen. Når all mulig drit slipper inn, vil ikke de som faktisk vil noe være med, og hvis de en gang i blant søker, ender de opp med å sende inn noe dritt bare for morro skyld. Bare for å se om det kommer forbi den blinde grensevakta.
Man kan finne ut mye ved å stille spørsmål, så hvis noen lurer på hva folks intensjoner eller grunnen til å bruke begreper innenfor et delvis lukket felt, kan de bare spørre. Det fungerer i hvert fall bedre enn intensjonsløse, reduksjonistiske angrep. I så måte stiller Markus Johansen i sin egen klasse. Alt blir blandet sammen i en grøt som ikke ligner på noen ting. Og jeg lar ikke slike ting stå. Men din rett til å slette omfavner jeg, Grethe. Men først og fremst ser jeg det nyttig å ha litt bedre evaluering av Headlines her på siden. Det øverste innlegget og alle de påfølgende av artikkelforfatteren, er i så mange valører av brunt at det stinker i hele det virtuelle rommet Kunstkritikk.no.
Det finnes utallige måter å få fram et poeng. Marky har vist dere en måte, jeg har vist dere en annen. Jeg tror ingen av delene fører noe sted. Men så fikk Norges største samtidskunstner mye kred for å pisse på graven til en intelektuell og tegne scenarioet senere, etter minne. Av en eller annen grunn var dette relevant og interessant. Allikevel viser de ikke Vebjørn Sand på noen institusjoner av betydning, ei er han representert av noen gallerier med definisjonsmakt. Man kan jo spørre hvorfor.
Men følgende avsnitt vil jeg ikke lese:
Da jeg var masterstudent i kunsthistorie ved UiO, stod foreleseren i det obligatioriske oppgaveseminaret, flere ganger foran oss studenter og formante ting som: «Husk fagligheten!» og «Det er svært viktig med faglighet». Denne merkelige bruken av dette merkelige ordet, «faglighet», har jeg bare støtt på i tilsvarende grad innenfor barnehagesektoren, hvor jeg har jobbet i flere år ved siden studiene. Her er det vanlig at man sier saker som: «Det er greit med møter/kurs, så lenge det tilfører faglighet»._
Hvorfor?
Fordi det er fuckings uinteressant hva slags motstand en Master student møter på Universitetet. Og når resten av driten han serverer er basert på like tynt grunnlag, gjør jeg med han som alle andre folk som pisser i bakgården min. Jeg kjeppjager dem til skogs.
Kristian Skylstad kommenterer: 25.03.2008 16:02
Du kan forresten slette det første avkappede innlegget og dette Grethe. Kun for estetikkens skyld.
UberSahacK kommenterer: 25.03.2008 18:34
Yo.
in da house.
Hvis noen er interresert i alternativ til grenseløse kapitalens amoralske overkjør kan jeg anbefale [url]http://www.zmag.org/parecon/indexnew.htm[/url]
Kristian. Du er flink til å copy/paste. Det skal du ha. :o) Ytringsfrihet innebærer at man tolererer ytringer som man ikke nødvendighvis er enig i. I uenigheten fødes sannhet sies det. Hvis du er interesert i den. For det hjepler ikke å bygge murer og hierarkier basert på irasjonelle jingoistiske prinsippper. Det blir fort inavl slik som i underskog.no som du beskriver som demokratisk siden du er på insiden av muren.
her kommer forfatteren av PARECON boka Michael Albert. Boken kan du låne av meg eller på biblioteket på Akademiet.
UberSahacK kommenterer: 25.03.2008 18:37
UberSahacK kommenterer: 25.03.2008 18:39
Søk på Parecon på googleVideo eller YouTube…..
-Sahak
Kristian Skylstad kommenterer: 25.03.2008 18:40
Grethe Melby kommenterer: 25.03.2008 21:45
Problemet med mitt innlegg er at den dreier debatten vekk fra det den dreier seg om, og over på en debatt om debatten, og om debattens regler. Dette problemet ville vi ha støtt på også om innlegget ble slettet, og det var mitt største dilemma. Jeg ønsker nå at den opprinnelige debatten står, mens debatten om debatten flyttes til et annet sted.
Siste foto fra Skylstad opplever jeg som et bidrag til debatten om debatten, så også Skylstads svar, det samme gjelder svaret fra Sahak, et svar som forøvrig opplevdes som mer relevant (om enn tidkrevende) enn “sug kukken min” – innlegget.
Jeg tolker bildet dithen at vi skal alle sammen huske på at vi er posører i gjørma – eller noe i den duren. Til det må jeg få si at jeg er trøtt på at en del unge norske (gjerne mannlige) kunstneres har en hang til å hegne om det kyniske og misantropiske, til dopreferanser og “det lave”, enten de kjøpes inn av velstående skiltprodusenter eller bare aspirerer til dette, og at jeg nok også er litt trøtt på at enkelte ser for seg at kunstkritikk.no sitt nettforum skal gjøres om til ens eget private billedgalleri bare fordi det teknisk sett er mulig. I nettsammenheng minner dette svært mye om trolling, slik en leser så klokelig pekte på, og trolling er ødeleggende for helheten, og kun egnet til å la trollet få vise seg fra alle sine mulige vinkler, skape meta-debatter, som igjen skaper henvisninger til regimer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med, og deretter kan vi vel egentlig si at Godwins law fungerer som rene oppskriften. De som ikke kjenner Godwins law kan lese mer om dette her. De som ikke kjenner begrepet trolling, kan lese om dette her.
Jeg foreslår at vi nå gjør slik man gjør i festlige lag når en gruppe mennesker diskuterer for mange ting på en gang rundt samme bord, man flytter ut til forskjellige bord. Jeg ønsker alle innlegg fra og med Skylstads “sug kukken min” flyttes til en annen debatt, og at de som ønsker å følge opp dialogen mellom Markus Johansen og Paul Grøtvedt holder seg til en dialog i en mer Quintilliansk ånd. Så kan de som liker å poste bilder, tekst, film og lyd om hverandre, enten man troller eller dorger for å få noen på kroken, at de diskuterer i en annen debatttråd. Kan gjerne kalles “Kunstkritikks søpleblogg” for min del.
Kristian Skylstad kommenterer: 25.03.2008 22:00
Ja. Da har du ryddet opp. Og det er jo jobben din. Lykke til med kollokviegruppen din, Grethe. Men så lenge det er mulig vil det skje, og du må leve med det. Jeg synes det er patetisk å se ditt forsvar av idioti, så lenge det er pakket inn i en klissete, polemisk lake. Hva du er lei av er jeg (og sannsynlligvis de fleste andre) like interessert i som Sahaks Veoh videoer, mine nervøse rykninger og Markus sin jobb i barnehagen. Men det visste du vel allerede. Da kan de to, tre partene i denne “debatten” få lov til å fortsette å hviske sine vedtatte sanheter til hverandre over dalen. Og høre sitt eget søte ekko i det fjerne, jeg stikker og røyker en bønne, løfter litt vekter og spiller Bioshock. Mer om spillet kan leses her.
Spillet er inspirert av den amerikanske filosofen Ayn Rand, som dere kan lese mer om her.
UberSahacK kommenterer: 25.03.2008 23:18
Han Kjetil deaktiviserte min vannlige bruker så jeg ble nødt til å bli Uber for å få en stemme.
Kan noen lage en tutorial om hva som går og ikke går an å bruke av html koder og slikt heri gjørma så jeg og mange andre ikke går i tåke…
ja hvor var vi…....ja vi skulle holde kjeft for det er noen blinneren folk som har en samtale her. Tollemed dai.
